Frokost, film og bare kos - før det brakar laust....

Pedagogikkfaget må vera det faget i år der me har hatt mest variasjon i undervisninga. Me har fått prøvd oss på å arbeida individuelt og i grupper. Me har hatt forelesingar, og men har blitt servert enkelte "gulrøtter" undervegs. Dette må vera MAKVISE-prinsippet i praksis. Eg meiner ulike Aktivitetar, Konkretisering, Variasjon i undervining og oppgåver, Individualisering og Samarbeid er det som har gitt meg Motivasjon for faget. Under den koselege frukosten på Børtveit skule, hadde me og ei lita Evaluering på måndag, og eg vil berre seia ei stor takk faglærarane og særskild til Birgit, som har gjort dette faget så "levande" for meg.
I tillegg fekk me sjå dei samasette tekstane som studentane har laga. Kjempekjekt om me kan få alle filmane på ein CD, så kan me faktisk bruka stoffet seinare. Genialt med alt som er til gjenbruk. Litt irriterande for oss at eg faktisk hadde sendt inn ny versjon (før me hadde fått beskjed om det), så hadde aldri E-posten kome fram. Truleg var fila for stor? Litt dumt med E-postprogrammet på Fronter, at me ikkje får opp liste over sendte meldingar, og heller ikkje tilbakemelding om noko har gått galt med sendinga, noko eg er vant med frå andre E-postprogram. Var inne på IKTen og skulle ordna dette ein dag, men det varte berre til neste dag, så var oppjusteringa vekke... Vel, vel, burde vel forstått det når eg ikkje fekk svar på E-posten og den nye filmen vår skal over på CD og leverast inn på studenttorget, så me skal få den i dei rette hender til slutt.
For min del vil eg takka for den siste pedagogikktimen dette semesteret og ønskja alle lykke til med oppgradering av stoffet på bloggen, og med innleveringane i eksamensmappa.
--------------------------
Lagt til 15.04.2008
I dag fekk eg sett filmen om "Dei stille barna". Flott at Birgit har lagt ut den lenken i lærarbloggen.
Det er sårt å høyra vaksne fortelja om ein meir eller mindre tapt barndom. Den tida som er så viktig for livet vidare. Kristin var eit barn som opplevde å falla utanfor. Ho grudde seg så masse til skulen, at dei vonde kjenslene tok den plassen som god meistringskjense og sosial leik med dei andre elevane skulle hatt. Ho trakk seg unna dei andre barna, og greidde ikkje å etablera vennskap, fordi ho trudde ikkje at nokon ville leika med ho. Dette utvikla seg til eit åtferdsproblem. Ho opplevde mobbing og vart den upopulære som mangla sosiale ferigheiter.Mellom fem og åtte prosent, altså eitt til to barn i kvar klasse høyrer til gruppa "Dei stille barna". Den tause fasaden desse elevane har, skjuler ofte andre problem. Det kan vera psykiske problem eller problem heime som ligg bak denne tause maska. Eller elevane kan og rett og slett vera svært sjenerte av natur. Desse elevane utgjer ei forsømt gruppe i skulen. Barna er stille og krev ikkje noko. Problemet deira går ikkje ut over andre som med utagerande barn, men skulen har likevel ansvar for å sjå også desse elevane. Og det er dette som kan hjelpa dei, seier psykolog Håkon Rud, BUP Oslo. Han rår til å gi desse elevane tid, samstundes som dei blir vist interesse. Når ein har etablert ein nær kontakt, bør ein spørja dei direkte om korleis dei har det. Å bli sett og når nokon har tid til ein, skapar sjølvkjensle som barnet kan byggja vidare på.
Heldigvis har Kristin eit godt liv no som vaksen. Ho fortalte at ho hadde fått terapi og trening i sosile ferdigheiter. No har ho ein sjølvsagt plass i vennegjengen og står fram som ei trygg dame i programmet "Puls". Det var godt å sjå at det aldri er for seint å gjera noko med eit problem.

Gerd Elin