Ein lærar eg hugsar godt

Nå var det slik at eg var i ein sånn klasse der lærarane skjeldan blei i meir enn eitt år. Me ungane var jo temmeleg bufaste, så det var vel enklare for lærarane å flytta, enn å flytta på oss elevane. Det var ikkje slik at me var heilt galne, men du kan sei det var ein del uromoment i klassen. Og så var me Jærbuar, med litt av det råe og urnorske i oss. Me hadde for eksempel sånne som Jan Inge som budde med far sin og imponerte med å kunne steika sine eigne pannekaker heit frå han var åtte år. (Det var skjeldan vaksne heima hos han). Så hadde med Tor Magne som likte seg best i bensinstasjonens verkstad og Hans Kristian som kjørte traktor før han begynte på skulen. Me hadde og Marion, Gro og Ragnhild som jobba meir med å ha kontroll på oss andre jentene, enn med skulebøkene. På fritida gjekk dei på turn. Eg ser dei føre meg alle. Me høyrte saman og me støtta kvarandre som me var.
Lærarane ja, dei reiste - ein etter ein. Eg var ei av dei jente som haldt meg litt i bakgrunnen dei fleste skuleåra. Noko godt forhold til lærarane mine fekk heller ikkje eg. Dei var så sinte, "kalde" og avvisande. Eg syntes og dei mange gonger var urettferdige.
Men i sjette klasse skjedde det noko. Me var blitt størst på skulen og såg på oss sjølve som ungdomar. Aksel heitte den nye læraren vår. Han var nyutdanna og hadde ekstra utdanning i engelsk. Det var ganske stort på den tida, då me ikkje begynte med engelsk før i fjerde klasse. Han var super i musikk og spelte gitar og piano. Me fekk og prøva ut litt andre måtar å læra på enn me var vante med. Me hadde gruppearbeid, og me fekk ha klassens time. Då laga me til underhaldning og koste oss med saft og Donaldkjeks. Eg kan ennå hugsa kor spente me var når me nærma oss det siste kapitlet i naturfagboka som handla om seksuell utvikling. Akkurat det vart ein liten nedtur, for han hadde med seg ei apelsin for å illustrera korleis blomen og bia saman fekk til noko så godt og flott. Eg veit ikkje heilt kva me hadde venta oss, men me tilgav han fort. Me syntes bare det var litt moro, for han vart rett og slett raud i kjakane av emnet.
Aksel hadde humor og han gjorde oss trygg på at det skulle gå bra å flytta over til ungdomsskulen. Me fekk kjensla av at det var mogeleg for ein lærar å lika oss slik me var. Eg trur og dei fleste brydde seg litt meir om skulefaga etter dette året.
Det beste for meg var likevel at han såg meg som person og møtte meg med stor interesse for fag som eg og likte svært godt.

Gerd Elin